Jeg ble inspirert av et dikt lagt ut på Facebook av min FB venn Kjell Håve. Dette diktet av Georg Johannessen hadde sin opprinnelse hos den chilenske lyrikeren Pablo Neruda og handler om et sterkt ønske om fred derunder også rettferdighet. Jeg vet ikke om det finnes noen norsk versjon av dette diktet og bestemte meg for å lage en personlig oversettelse.
Det var som ventet både spennende og vanskelig, vanskelig ikke fordi ordene var problematiske, men det inneholdt mange bilder og assosiasjoner som kan virke noe fjerne fra oss med vår bakgrunn, i tillegg til at det nok finnes konnotasjoner i det spanske språket som er skjulte. Jeg har valgt å legge meg så tett opp til originalen som mulig og ikke prøve meg på noen gjendiktning. Så få leseren ta de noe springende bildene som de er og tolke dem på sin egen måte
Det var som ventet både spennende og vanskelig, vanskelig ikke fordi ordene var problematiske, men det inneholdt mange bilder og assosiasjoner som kan virke noe fjerne fra oss med vår bakgrunn, i tillegg til at det nok finnes konnotasjoner i det spanske språket som er skjulte. Jeg har valgt å legge meg så tett opp til originalen som mulig og ikke prøve meg på noen gjendiktning. Så få leseren ta de noe springende bildene som de er og tolke dem på sin egen måte
Vi skal ha i tankene at Pablo Neruda skreiv Canto General, utgitt 1950 i Mexico, mens han var i eksil.
Verket var lenge forbudt i Chile. Det ligger nok en generell hjemlengsel i bunnen sammen med en sterkt ønske om fred på vår jord.
Jeg vil også nevne at selv om Neruda har skrevet dikt om å drepe Nixon, "Incitación al nixonicidio y alabanza de la revolución chilena [1972-1973]", så var han vel mer en kjærlighetens enn kampens mann. Forfatterskapet hans er mer preget av kjærlighet og fred enn av kampsanger.
Jeg vil også nevne at selv om Neruda har skrevet dikt om å drepe Nixon, "Incitación al nixonicidio y alabanza de la revolución chilena [1972-1973]", så var han vel mer en kjærlighetens enn kampens mann. Forfatterskapet hans er mer preget av kjærlighet og fred enn av kampsanger.
Fred over skumringene som kommer som på norsk også kalles "Ode til freden" står i følgende underkapittel av Canto General:
IX Que despierte el leñador - Vekk opp tømmerhoggeren.
Til forskjell fra Georg Johannessens dikt er Nerudas original satt i en fri ramme, nok inspirert av Walt Whitman som Neruda referer til flere ganger i Canto General.
VI
Fred over skumringene
som kommer,
Fred over broen, fred
over vinen,
Fred over bokstavene
som søker meg
og som stiger i mitt
blod og blander inn
den gamle sangen med
jord og kjærligheter,
fred over byen om
morgenen
når brødet vekkes,
fred over elven
Mississippi, røttenes
elv:
fred over skjorten
til min bror,
fred i boken, som et signal
i luften
fred over det store
kollektivbruk i Kiev,
fred over askene til
disse døde
og til disse andre
døde, fred over det svarte
jernet i Brooklyn, fred
over postbudet
fra hus til hus slik
som dagen,
fred over koreografen
som skriker
med en trakt til
klatreplantene,
fred over min høyre
hånd,
som kun vil skrive Rosenkrans
(Rosario) !)
fred over den
hemmelige bolivianeren
som en stein av tinn,
fred
over at du gifter
deg, fred over alle
sagbrukene i Bio-Bio ,
2)
fred over det hjertet,
oppflerret
av Spania i guerillakrig:
fred over det lille
Wyoming Museum
hvor det søteste
er en pute med et
brodert hjerte,
fred over bakeren og
hans kjærligheter
og fred over mjølet, fred
over alt kornet som må
spire,
over all kjærligheten
som vil søke overflødige ord 3)
fred over alle som
lever: fred
over all jord og
vann.
Her tar jeg avskjed,
og reiser tilbake
til mitt hjem, i mine
drømmer,
drar jeg til
Patagonia, hvor
vinden slår mot
stallene
og Havet spruter is.
Jeg er ikke noe annet
enn en poet: jeg elsker dere alle,
Jeg vandrer
omflakkende rundt i verden som jeg elsker:
i mitt fedreland
fengsler man gruvearbeidere
og soldatene gir
ordrer til dommerne.
Men jeg elsker inntil
røttene
til mitt lille kalde
land.
Om jeg skulle dø
tusen ganger
ville jeg dø der:
sm jeg skulle fødes
tusen ganger
ville jeg fødes der.
Nær ved det ville araukariatreet
4)
ved stormen fra
sønnavinden
ved klokkene som
nylig er innkjøpt.
At ingen tenker på
meg.
Vi tenker alle på
jorden,
og slår med
kjærlighet neven i bordet.
Jeg vil ikke at
blodet vender tilbake
for å væte brødet,
bønnene,
musikken: jeg ønsker
at gruvearbeideren,
jenta, advokaten,
sjømannen
dukkefabrikanten,
kommer med meg,
at vi går på kino og
at vi går ut derfra
for å drikke den
rødeste vin.
Jeg kommer ikke for å
løse noe
Jeg kom her for å
synge
og for at du synger
med meg.
1)
Rosario
betyr rosenkrans, men er også navn på flere byer, blant annet i Chile,
Argentina og Mexico.
2)
Bio-Bio
er ei elv og en region i midt-Chile
3)
Follaje betyr
løvverk, også «babbel» eller sterkt overflødige ord. Mer vulgært kan det også
bety et «knull».
4)
Araukariatreet
kalles på norsk ofte «apens skrekk», en slags gran-art. Finnes i plantet tilstand
også i Norge.
Her er den spanske originaalteksten:
Paz para los crepúsculos que vienen,
paz para el puente, paz para el vino,
paz para las letras que me buscan
y que en mi sangre suben enredando
el viejo canto con tierra y amores,
paz para la ciudad en la mañana
cuando despierta el pan, paz para el río
Mississippi, río de las raíces:
paz para la camisa de mi hermano,
paz en el libro como un sello de aire,
paz para el gran koljós de Kíev,
paz para las cenizas de estos muertos
y de estos otros muertos, paz para el hierro
negro de Brooklyn, paz para el cartero
de casa en casa como el dia,
paz para el coreógrafo que grita
con un embudo a las enredaderas,
paz para mi mano derecha,
que sólo quiere escribir Rosario:
paz para el boliviano secreto
como una piedra de estaño, paz
para que tú te cases, paz para todos
los aserraderos de Bío Bío,
paz para el corazón desgarrado
de España guerrillera:
paz para el pequeño Museo de Wyoming
en donde lo más dulce
es una almohada con un corazón bordado,
paz para el panadero y sus amores
y paz para la harina: paz
para todo el trigo que debe nacer,
para todo el amor que buscará follaje,
paz para todos los que viven: paz
para todas las tierras y las aguas.
Yo aquí me despido, vuelvo
a mi casa, en mis sueños,
vuelvo a la Patagonia en donde
el viento golpea los establos
y salpica hielo el Océano.
Soy nada más que un poeta: os amo a todos,
ando errante por el mundo que amo:
en mi patria encarcelan mineros
y los soldados mandan a los jueces.
Pero yo amo hasta las raíces
de mi pequeño país frío.
Si tuviera que morir mil veces
allí quiero morir:
si tuviera que nacer mil veces
allí quiero nacer,
cerca de la araucaria salvaje,
del vendaval del viento sur,
de las campanas recién compradas.
Que nadie piense en mí.
Pensemos en toda la tierra,
golpeando con amor en la mesa.
No quiero que vuelva la sangre
a empapar el pan, los frijoles,
la música: quiero que venga
conmigo el minero, la niña,
el abogado, el marinero,
el fabricante de muñecas,
que entremos al cine y salgamos
a beber el vino más rojo.
Yo no vengo a resolver nada.
Yo vine aquí para cantar
y para que cantes conmigo.
paz para el puente, paz para el vino,
paz para las letras que me buscan
y que en mi sangre suben enredando
el viejo canto con tierra y amores,
paz para la ciudad en la mañana
cuando despierta el pan, paz para el río
Mississippi, río de las raíces:
paz para la camisa de mi hermano,
paz en el libro como un sello de aire,
paz para el gran koljós de Kíev,
paz para las cenizas de estos muertos
y de estos otros muertos, paz para el hierro
negro de Brooklyn, paz para el cartero
de casa en casa como el dia,
paz para el coreógrafo que grita
con un embudo a las enredaderas,
paz para mi mano derecha,
que sólo quiere escribir Rosario:
paz para el boliviano secreto
como una piedra de estaño, paz
para que tú te cases, paz para todos
los aserraderos de Bío Bío,
paz para el corazón desgarrado
de España guerrillera:
paz para el pequeño Museo de Wyoming
en donde lo más dulce
es una almohada con un corazón bordado,
paz para el panadero y sus amores
y paz para la harina: paz
para todo el trigo que debe nacer,
para todo el amor que buscará follaje,
paz para todos los que viven: paz
para todas las tierras y las aguas.
Yo aquí me despido, vuelvo
a mi casa, en mis sueños,
vuelvo a la Patagonia en donde
el viento golpea los establos
y salpica hielo el Océano.
Soy nada más que un poeta: os amo a todos,
ando errante por el mundo que amo:
en mi patria encarcelan mineros
y los soldados mandan a los jueces.
Pero yo amo hasta las raíces
de mi pequeño país frío.
Si tuviera que morir mil veces
allí quiero morir:
si tuviera que nacer mil veces
allí quiero nacer,
cerca de la araucaria salvaje,
del vendaval del viento sur,
de las campanas recién compradas.
Que nadie piense en mí.
Pensemos en toda la tierra,
golpeando con amor en la mesa.
No quiero que vuelva la sangre
a empapar el pan, los frijoles,
la música: quiero que venga
conmigo el minero, la niña,
el abogado, el marinero,
el fabricante de muñecas,
que entremos al cine y salgamos
a beber el vino más rojo.
Yo no vengo a resolver nada.
Yo vine aquí para cantar
y para que cantes conmigo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar